Kontraster

Året 2014 fikk en uventet start. Kenneth var ute på årets første sykkeltur, og falt stygt. Utfallet var en knekt skulder, og i tillegg var den ute av ledd. Det ble operasjon og innleggelse på sykehus i en uke. 
Sånn helt plutselig ble han min pasient og våre roller er byttet om.

Heldigvis er formen min ganske grei for tiden, så det går bra. Vi får hjelp innimellom til både middag og støvsuging, og Nina Godhet kommer som vanlig 2 ganger i uken og går tur med hundene. Takk og lov for gode venner og familie ❤ 

Men det er klart at det er tunge dager.
Jeg kjenner det godt på kroppen, den er sliten. 
Nå må jeg plutselig gå fast til behandling hos fysioterapeut.
Jeg prøver å ikke tenke så langt frem, ta en dag om gangen, og det gjør det faktisk mye lettere...

Plutselig kom det en veldig uventet opptur.
15. januar tok jeg en ny CT, på forhånd hadde jeg mottatt brev fra Rikshospitalet.
Tidlig i desember ringte legen min og fortalte at hun hadde diskutert saken min med en lege fra Rikshospitalet på en konferanse. Hun ville se på DNA testen og komme med en vurdering. 

Svaret hennes kom rett før jeg skulle ta CT. Hun argumenterte mot denne testen at vevet til et menneske reagerer annerledes enn testene som blir gjort i et reagensrør av blodet, og derfor var det ikke noen grunn til å eksperimentere med dette. Hun ville heller at jeg skulle bruke en kombinasjon av to cellegifter som jeg brukte mellom april og august i 2012 (Gemcitabin & Avastin). Jeg var tross alt "frisk" i ca. 6 måneder før jeg fikk tilbakefall etterpå, og for meg i den situasjonen jeg er i, er dette lang tid. Så jeg var forberedt på at nå var det oppstart av cellegift igjen. 

Legen ba meg komme rett opp på avdelingen etter jeg hadde tatt bilder for å diskutere oppstart. Vi satt i en liten time og ventet på resultatene. Småpratet med de herlige sykepleierne, og hadde faktisk også tilfeldig en liten prat med presten som jobber på sykehuset. Veldig koselig dame.

Sjokket ble stort da legen sa at tingene har holdt seg stabilt. Noen svulster har blitt større, noen har blitt mindre, men endringene er så små at det derfor kalles stabilt. 

Legen sier så at jeg ikke skal gå på noe behandling i det hele tatt fremover. I denne fasen er det viktig å la det være, la kroppen få hvile. Man må på en måte tenke at en må "spare" på den behandlingen som er et alternativ til behovet er der. Det gjelder både behandling i Tyskland og her hjemme. Både Kenneth og jeg ble litt målløse...

Jeg er veldig glad for at de har bestemt seg for å faktisk gi meg en ny sjanse på cellegift her hjemme, men jeg forstår også veldig godt at vi ikke gjør noe nå. Jeg kunne velge om jeg ville bli innkalt til kontroll, eller om jeg selv vil styre det, jeg valgte det siste.

Alt som er samlet inn til videre behandling i utlandet vil stå trygt på konto til behovet er der igjen, for det kommer, det vet vi, men forhåpentligvis om lang tid. 

En ny og uventet retning i livene våre, rett og slett. Jeg vet jo at jeg ikke er frisk, men det var allikevel et stort øyeblikk. 

Jeg føler at jeg på ny har fått livet i gave.
Jeg føler på meg at året 2014 blir et godt år.
Jeg vet at jeg skal feire livet ved alle anledninger jeg får.

Jeg feiret allerede i helgen med god mat og gode venner. Så utrolig deilig, vi storkoste oss. Lenge siden jeg har hatt skikkelig latterkrampe, og det hadde jeg flere ganger denne kvelden, så befriende.
Et godt minne ❤ 

 
Jeg har så mye å se frem til, så mange minner å skape sammen med andre ❤

Stor tingen som bursdagsfeiring i februar med middag, humorshow og hotellovernatting med mannen. I tillegg skal dagen feires med venninner på champagnelunsj. Romantisk København tur i mai, og eventyrbryllup i Praha i juni. En spennende vår og sommer.

I tillegg kommer alle de små tingene som betyr så mye. 
Mange flere middager med venner og familie, lunsj på byen, venninnetreff, hytteturer, skogsturer og strandturer. Hverdagene og helgene, de står der uskrevne foran meg, og jeg gleder meg til å fylle de med det jeg ønsker. Jeg kjenner jeg smiler rundt, jeg kjenner på alle de gode følelsene. 

Det er så utrolig godt å leve, det er veldig godt å være meg akkurat nå ❤

 Stor klem fra Renate