Utfordrende måneder!

Det har vært noen veldig utfordrende måneder i det siste. Har tilsammen tilbragt over 2 måneder på sykehuset.. 
Det hele startet med feber og infeksjon i stentene som var innlagt, så de fjernet dem.
Jeg må ha utvendig kateter midlertidig til infeksjonen er borte. 

På fredag 7 mars drog jeg hjem på perm med et håp om at helgen kunne bli som jeg hadde planlagt, og at jeg ikke skulle ha for mye smerter. Hele den herlige jentegjengen min skulle feire min 35 års dag med champagnelunsj på Sabi Sushi. 
Jeg klarte å være der i 2 timer, men da ble smertene uutholdelige, så jeg måtte bare dra på sykehuset. Men jeg storkoste meg de timene jeg fikk sammen med mine beste venninner. Måtte tørke noen tårer når jeg gikk, ble så lei meg.

Ellers på sykehuset gikk jeg gjennom mye utredning: Siden gastrolegene skulle utrede meg ble det ny CT. Utifra denne trodde de det var i tykktarmen problemet lå. Så jeg ble lagt i narkose, mens de sjekket hele tykktarmen med kamera. Der fant de ingenting. Så dagen etter var det tynntarmen som skulle sjekkes. Da måtte jeg om morningen drikke forferdelig ekkel kontrastvæske, og det ble tatt 3 røntgenbilder i løpet av dagen for å sjekke hvordan væsken oppførte seg i flere deler i tynntarmen. Siden dette var en fredag, og ingenting blir gjort i løpet av helga fikk jeg perm igjen.

Men jeg hadde så utrolig vondt i magen hele helga. Vi var i middagsbesøk på lørdagen, jeg klarte meg utrolig bra til tross for mye vondt. Mine venner tar så godt vare på meg, der kan jeg ligge godt på sofaen og slappe av. 

Søndagen startet bra, uten smerter, så da var vi i selskap en liten stund på søndag hos min bror. Det er så deilig å få kose med lille tantegullet mitt. ❤️
 Etterhvert på ettermiddagen ble igjen smertene uutholdelige så vi drog rett på sykehus.

Mandag morgen kom gastrolegen for å prate med meg. Han er så utrolig snill og hyggelig. Viser mye omsorg, holder meg på armen, skryter hvor flink jeg er til å mestre situasjonen min etc. 
Beskjeden var dog ikke så hyggelig, det har også spredt seg til flere deler av tynntarmen, derfor jeg sliter så ekstremt med magesmerter. Så de bestemte seg for å operere meg, gjøre en bypass operasjon. Dette skulle bli gjort straks, men jeg ble uheldigvis syk med høy feber og crp. Så operasjonen ble utsatt en uke. Imens ble jeg liggende på sykehuset grunnet smertene, og jeg måtte få mye smertestillende.

Operasjonen var heldigvis vellykket. Men jeg sleit natten etterpå noe forferdelig da epiduralen ikke fungerte, så det var en natt i helvete. Neste dag la de inn ny, og da ble det straks bedre.

Det ble et ufattelig langt sykehus opphold på meg med mange nedturer og noen oppturer. Besøkene jeg orket å ha innimellom hjalp på. 

Men skal ikke legge skjul på at det har vært tøft. Ble veldig deprimert på slutten. Kjenner mye på frykten om at jeg ikke skal komme meg ovenpå igjen, at jeg ikke skal få gode dager.
I påsken kjente jeg at det var på tide å komme meg hjem. Men jeg ligger fremdeles hjemme på sofaen uten krefter og energi. Helt pyton.

Håper hver dag at det skal bli litt bedre. Har en tur til københavn vi skal på i slutten av mai som jeg må bygge meg opp til. Krysser fingrene for at det blir noe av. 

Stor klem fra Renate

Vennskap & familie er verdifullt og sårbart på samme tid! ❤

Det er vanskelig å forstå, at livet er i bevegelse, hele tiden. Mennesker kommer og mennesker går.

Februar er en måned for meg som representerer familie. 

Grunnen til dette er fordi vi er så veldig mange som har bursdag denne måneden. Foreldre, søsken, meg selv, mannen min, stefar, onkel, flere venner.

Som regel innebærer det selskaper og koselig kvalitetstid.

Men jeg har, som sikkert mange andre svært kompliserte familieforhold, så det er utrolig mange hensyn å ta. En kabal må legges om tidspunkter, og forskjellige dager til forskjellige folk, ikke alle går overens.

Sånn har det vært nesten hele livet. Man aksepterer at sånn er det, man er nødt, for visse ting kan man ikke endre på. 

Men det setter også mange følelser i sving.

For når man tenker litt etter, om hvor skjørt livet er, ønsker man ofte at man gjør andre valg, at man prioriterer annerledes, at man tar bedre vare på hverandre?

Men det fungerer dessverre ikke alltid sånn. Folk er forskjellige, det er så mange meninger, synspunkter og ikke minst følelser å ta hensyn til. Uoverensstemmelser blir for store, uenighetene for mange.

Dette er et tema som er både sårt og vanskelig, men det er allikevel så viktig for meg å sette ord på det.

Jeg bruker mye av min tid og energi til å tenke og føle rundt dette.

Hvorfor må ting være så komplisert alltid? Kan vi ikke bare være sammen? Ha det koselig i sammen? Respektere hverandre? Være glad i hverandre?

Det samme gjelder også vennskap.

Vennskap forandrer seg naturlig over tid, noen mister man grunnet avstand, man vokser fra hverandre, barn, ektefelle, forskjellige interesser etc. Mens andre forsvinner av årsaker man overhodet ikke forstår.   

 

Noen ganger er konflikter nødvendige for forandring og utvikling.

Men å miste venner eller familie av årsaker jeg ikke kan gjøre noe med, har lært meg mye om tap.

Det er en tung lærdom, og det gjør noe med meg.

Noen legger mer i et vennskap enn andre, noen ønsker hele tiden mer og gir mer.
Men hvor lenge skal en prøve hvis det ikke gjengjeldes? Man kan ikke tvinge på plass noe som ikke ønsker å være der. Kanskje man må bare slippe taket?

Etter at jeg ble syk har jeg dessverre opplevd at de jeg trodde stod meg nærmest, bare forsvinner lenger og lenger unna.

Kanskje realiteten er for sterk? Kanskje de ikke vet hva de skal gjøre eller si i situasjonen man står i, kanskje de har nok med seg selv? Jeg har fått høre det også: "Jeg har ikke tid i min travle hverdag."

Jeg blir skuffet og lei meg, og det gjør vondt. Noe man trodde var usårbart og sterkt, viser seg å være det motsatte.

Kanskje sykdommen har forandret meg?  Man blir gjerne mer sårbar? Jeg har kanskje andre behov, ønsker andre ting. Får andre verdier. 

Jeg vet jeg ønsker mer åpenhet, mer ærlighet. Jeg ønsker meg de vennskap som innebærer besøk, om det er hjemme eller på sykehuset. De som ringer til meg og hører hvordan jeg har det, de som lurer på hva jeg trenger, eller vil prate om løst og fast. De som er der når dagene er gode, men også når jeg er syk og trenger det som mest.

Men ikke minst ønsker jeg å være der for dem. Jeg ønsker å bli inkludert i både oppturer og nedturer i hverdagen. Jeg vil vite hvordan de har det, innerst inne, jeg vil være der for dem, alltid. Jeg vil de skal vite at jeg bryr meg. Det skal aldri være noen tvil. ❤

Heldigvis, har jeg dette, i mange av mine venninner. Kjenner meg stolt når jeg tenker på dem jeg har rundt meg, så heldig jeg er. Hva skulle jeg gjort uten?

Jeg er veldig takknemlig for alle jeg har rundt meg som virkelig bryr seg, nye eller gamle venner som er kommet styrket gjennom prosessen. 
Familie & venner som aksepterer meg for den jeg er, og gir meg en følelse av tilhørighet & trygghet . ❤

Så ta vare på hverandre, ta vare på vennskap & ta vare på familien så godt vi bare kan, de er verdifulle. ❤

Klem fra meg!

Kontraster

Året 2014 fikk en uventet start. Kenneth var ute på årets første sykkeltur, og falt stygt. Utfallet var en knekt skulder, og i tillegg var den ute av ledd. Det ble operasjon og innleggelse på sykehus i en uke. 
Sånn helt plutselig ble han min pasient og våre roller er byttet om.

Heldigvis er formen min ganske grei for tiden, så det går bra. Vi får hjelp innimellom til både middag og støvsuging, og Nina Godhet kommer som vanlig 2 ganger i uken og går tur med hundene. Takk og lov for gode venner og familie ❤ 

Men det er klart at det er tunge dager.
Jeg kjenner det godt på kroppen, den er sliten. 
Nå må jeg plutselig gå fast til behandling hos fysioterapeut.
Jeg prøver å ikke tenke så langt frem, ta en dag om gangen, og det gjør det faktisk mye lettere...

Plutselig kom det en veldig uventet opptur.
15. januar tok jeg en ny CT, på forhånd hadde jeg mottatt brev fra Rikshospitalet.
Tidlig i desember ringte legen min og fortalte at hun hadde diskutert saken min med en lege fra Rikshospitalet på en konferanse. Hun ville se på DNA testen og komme med en vurdering. 

Svaret hennes kom rett før jeg skulle ta CT. Hun argumenterte mot denne testen at vevet til et menneske reagerer annerledes enn testene som blir gjort i et reagensrør av blodet, og derfor var det ikke noen grunn til å eksperimentere med dette. Hun ville heller at jeg skulle bruke en kombinasjon av to cellegifter som jeg brukte mellom april og august i 2012 (Gemcitabin & Avastin). Jeg var tross alt "frisk" i ca. 6 måneder før jeg fikk tilbakefall etterpå, og for meg i den situasjonen jeg er i, er dette lang tid. Så jeg var forberedt på at nå var det oppstart av cellegift igjen. 

Legen ba meg komme rett opp på avdelingen etter jeg hadde tatt bilder for å diskutere oppstart. Vi satt i en liten time og ventet på resultatene. Småpratet med de herlige sykepleierne, og hadde faktisk også tilfeldig en liten prat med presten som jobber på sykehuset. Veldig koselig dame.

Sjokket ble stort da legen sa at tingene har holdt seg stabilt. Noen svulster har blitt større, noen har blitt mindre, men endringene er så små at det derfor kalles stabilt. 

Legen sier så at jeg ikke skal gå på noe behandling i det hele tatt fremover. I denne fasen er det viktig å la det være, la kroppen få hvile. Man må på en måte tenke at en må "spare" på den behandlingen som er et alternativ til behovet er der. Det gjelder både behandling i Tyskland og her hjemme. Både Kenneth og jeg ble litt målløse...

Jeg er veldig glad for at de har bestemt seg for å faktisk gi meg en ny sjanse på cellegift her hjemme, men jeg forstår også veldig godt at vi ikke gjør noe nå. Jeg kunne velge om jeg ville bli innkalt til kontroll, eller om jeg selv vil styre det, jeg valgte det siste.

Alt som er samlet inn til videre behandling i utlandet vil stå trygt på konto til behovet er der igjen, for det kommer, det vet vi, men forhåpentligvis om lang tid. 

En ny og uventet retning i livene våre, rett og slett. Jeg vet jo at jeg ikke er frisk, men det var allikevel et stort øyeblikk. 

Jeg føler at jeg på ny har fått livet i gave.
Jeg føler på meg at året 2014 blir et godt år.
Jeg vet at jeg skal feire livet ved alle anledninger jeg får.

Jeg feiret allerede i helgen med god mat og gode venner. Så utrolig deilig, vi storkoste oss. Lenge siden jeg har hatt skikkelig latterkrampe, og det hadde jeg flere ganger denne kvelden, så befriende.
Et godt minne ❤ 

 
Jeg har så mye å se frem til, så mange minner å skape sammen med andre ❤

Stor tingen som bursdagsfeiring i februar med middag, humorshow og hotellovernatting med mannen. I tillegg skal dagen feires med venninner på champagnelunsj. Romantisk København tur i mai, og eventyrbryllup i Praha i juni. En spennende vår og sommer.

I tillegg kommer alle de små tingene som betyr så mye. 
Mange flere middager med venner og familie, lunsj på byen, venninnetreff, hytteturer, skogsturer og strandturer. Hverdagene og helgene, de står der uskrevne foran meg, og jeg gleder meg til å fylle de med det jeg ønsker. Jeg kjenner jeg smiler rundt, jeg kjenner på alle de gode følelsene. 

Det er så utrolig godt å leve, det er veldig godt å være meg akkurat nå ❤

 Stor klem fra Renate

En spesiell jul...

For vår del ble dette en veldig spesiell jul. 
Vi hadde så mange planer, hver dag var fullbooket, og i helga skulle vi i tillegg vært i Risør i 40 års lag med familie. Sånn ble det dessverre ikke.

 
Det begynte med smerter i nyrene allerede helga før jul. Smertene varte i mange timer, og vi vurderte lenge å dra inn på sykehuset. Men så gikk det over. 

Vi fikk heldigvis gjennomføre en planlagt middag som vi var invitert til hos gode venner, i tillegg til familiedagen hjemme hos oss søndag 22. desember.

Alle mine søsken med familie var her, inkludert barna våre. Vi storkoste oss ❤

Om natten kom smertene tilbake, og mandag morgen måtte jeg ringe min mor som kjørte meg i hui og hast inn til sykehuset. Hun ringte etter Kenneth som kom fra jobb. Jeg vil ikke være uten han på sykehuset. Det ble en lang lille julaften med mye venting og mye smerter. De foretok en ultralyd og konstaterte utvidet nyrebekken. Dette hadde jeg også i april, og de la da inn stenter i nyrene.
Jeg fikk nå vite at disse var blitt for gamle, og at dette kunne være årsaken til at det ikke lenger fungerte. Det kunne også være at det var mer spredning i nyrene som var årsaken.

 
Legen som var på jobb denne dagen stod virkelig på for meg, hun måtte jobbe hardt for at jeg skulle få operasjon samme dag, slik at jeg skulle få feire jul hjemme. Jeg ble fortalt at det var nesten et under at de valgte å operere meg så raskt. De skulle jo ha juleferie måtte jeg jo skjønne... Alternativet de forespeilet for meg først var å få kateter ut fra ryggen, og gå med 2 store utvendige urinposer til utpå nyåret. Det har jeg hatt før, og det er helt forferdelig. De kan jo ikke skjules, store 2 liters poser med svære slanger på hver side. Jeg er veldig takknemlig for at jeg slapp det igjen!

Foto: Renate Gundersen

                                         

Det ble til at jeg måtte faste lille julaften. På ettermiddagen hadde jeg koselig besøk av Kenneth, min søster og svoger, de spiste gode julekaker, og litt ekstra for min skyld. Nina Godhet stilte opp på hjemmefronten og tok seg av hundene både lille julaften og på selve julaften. ❤  

Sent på kvelden i 23.00 tiden ble jeg trillet ned, lagt i narkose og fikk operert inn 2 nye stenter som går fra nyrene til blæra. Alt gikk greit, og jeg var tilbake på rommet i 03.00 tiden. 

Jeg sov ganske greit natten gjennom.

Foto: Kenneth Sivertsen

Det var selfølgelig litt stusselig å våkne opp alene julemorgen på sykehuset.  Men jeg hadde ikke vært lenge våken før min kjære mann kom med julesokken til meg og med masse godt humør. Herlig ❤

Kl. 10.00 fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta en ny undersøkelse, og måtte derfor drikke 1 liter vann. Fikk ikke tid til frokost. Heldigvis hadde jeg noen Ritz kjeks jeg kunne tygge på, jeg var kjempesulten, hadde ikke spist på et døgn. 

Foto: Renate Gundersen

Undersøkelsen jeg var på heter renografi, og var unnagjort på 30 min. Jeg måtte ligge helt i ro og fikk kontrastvæske og vanndrivende. Dette var for at de skulle sjekke at stentene som var lagt inn fungerte. Alt rant gjennom som det skulle, heldigvis.

Foto: Kenneth Sivertsen

Foto: Kenneth Sivertsen

Så kom beskjeden om at jeg kunne reise hjem, du kan tenke deg hvilken opptur vi fikk...

Vi ble så utrolig glade og takknemlig for at jeg nå allikevel fikk sjansen til å feire jul sammen med familien, og ikke minst sammen med min kjære sønn Marcus, det var det aller viktigste for meg denne julen ❤

 

Foto: Ruben Solsbak

1. juledag hadde jeg igjen veldig vondt, men drog allikevel til min søster. De inviterte på nydelig mat, scampi suppe, hummer, kamskjell og masse annet godt, men jeg fikk i meg minimalt med mat dessverre. Var heller ikke noe særlig sosial, lå på sofaen i tv-stuen og hvilte og kikket på tv. Det er allikevel så godt å være sammen med familien, ligge og høre på lydene av gode samtaler og masse latter. Ungene som spiller på data og herjer. Det var virkelig verdt å ta turen på tross av den dårlige formen.

(Middagen bestod i en hamburger fra Statoil denne dagen. Utrolig hva som smaker når en er kvalm.)

Nå blir det full avslapning resten av romjulen, i pysjen foran tv'en, i armkroken til verdens beste kjæreste. Mimre over året som er gått, nyte! Det har vært mange oppturer og nedturer. Men det jeg heldigvis husker mest er alt det kjekke jeg har fått oppleve. Jeg tror året 2013 har vært det beste jeg har opplevd på mange vis. Det har skjedd så utrolig mye positivt, jeg kjenner jeg blir helt rørt bare av å tenke på det. All godhet og giverglede, all oppmuntring, all den kjærligheten jeg er omgitt av og vennskap. Jeg føler meg velsignet ❤

I bunn ligger det en intens takknemlighet, hver dag, over å få være rundt dem jeg bryr meg så mye om, om å få være litt til på denne jorden og få si «jeg elsker deg» til min mann og min sønn mange, mange ganger til ❤ 

Krysser fingrer og tær om at 2014 blir et år med flere gode minner som vi skaper sammen med venner og familie. Jeg vet at veien videre er full av hinder og omveier, men heldigvis hindrer ikke det meg i å drømme. Drømme om at det det kommer en kur som kan gjøre meg frisk...


Nyttårsønsket mitt er enkelt: Å få lov til å være her i 2014 også, på alle måter! ❤ 


Ønsker med dette å få takke alle for året som har gått, og ønsker dere et fredfullt og godt nyttår! Husk at hverdagen er en nedvurdert dag i livet deres!


Skål for livet, hverandre og de små tingene.❤

Stor klem fra Renate

Via:

Håpet

Håpet vi bærer

gir oss styrke 

til å kjempe

og aldri gi opp.

Ved livets mange slag,

gir håpet oss tro på

en lysere hverdag.

-Ukjent

En hverdagsengel! ❤

Menneskers godhet slutter heldigvis aldri å overraske meg. 
Det er spesielt et godt menneske jeg har lyst å fortelle om, og det er Nina.

Det hele startet med noe som kalles Godhet Ganddal.
Det er 5 menigheter lokalisert på Ganddal, de ønsker å vise godhet i sitt lokalområde. Deres overbevisning er at Ganddal og verden blir et bedre sted å være, dersom det å gi og ta imot Godhet blir vanlig og naturlig. Hvert år samler de en gjeng frivillige som tilbyr hjelp til hva som helst, dette er alt fra hagestell, klipping av trær og hekk, luking, generell rengjøring, bake, småreparasjoner, etc. I forkant må du melde deg på både hvis du ønsker å hjelpe, eller om du trenger hjelp. 

Via:

 
I fjor var det flere som meldte på Kenneth og meg til dette fantastiske opplegget, og vi var så heldige å bli trukket ut. En lørdag i mai dukket det opp rundt 15 frivillige som jobbet iherdig både inne i huset og ute i hagen. På forhånd hadde jeg vært i kontakt med en snill sjel som jobber på Hove Plantesalg, hun heter Henriette. Henriette fant alle blomstene og plantene jeg trengte, og tegnet opp hvor alt skulle stå i de forskjellige bedene. Hun gjorde en kjempeinnsats her.

På selve dagen var ikke jeg tilstede, men Kenneth var hjemme og jobbet selv i hagen og hadde kontroll på det meste. Jeg må si at alle gjorde en helt formidabel innsats! Det var overveldende og rørende å komme hjem og se alt det de hadde fått gjort. Ny hage, huset var skinnende rent og fryseren fylt opp med gjærbakst. For en opplevelse.

Det var her jeg ble kjent med denne spesielle damen som vi kaller for Nina Godhet. Kallenavnet har hun fått nettopp fordi hun er godheten selv. Hun kommer her fast to ganger i uken, hver mandag og fredag. Vi har i tillegg til tur med hundene fått både middager, gjærbakst og julekaker servert på døren. 
Utenom dette er hun blitt en god venn som jeg har mange flotte samtaler med. Hun er en klok og reflektert kvinne, med et syn på livet som jeg beundrer. Hun er så ufattelig postiv hele tiden, alltid like blid og glad. Hun virker også som en fantastisk flott mor, og har oppdratt noen herlige barn. Til og med hennes to eldste har vært her og gått tur med hundene våre mange ganger, kun fordi de har lyst å hjelpe, og de krever ingenting i retur. 

Foto: Kristine Mæland

Nina er den tøffeste og blideste damen jeg vet om, hun trosser all slags vær, gikk til og med tur en dag når det lynte og tordnet, jeg selv lå livredd i senga og skalv.. 
I begynnelsen syns jeg det var forferdelig vanskelig å ta imot så mye hjelp, uten å kunne gi noe tilbake. Vanskelig å bare lene seg tilbake og nyte. Men det gjør jeg nå, jeg bare nyter det hver eneste gang Nina kommer. Det er så fantastisk å få denne hjelpen av henne. Jeg kaller henne min hverdagsengel, for det er akkurat det hun er. 

Jeg har så mange ganger vært fortvilet og lei meg, for det er veldig vanskelig å ha to hunder når jeg er så syk som jeg er. Jeg klarer ikke lenger å gå tur i en time om gangen. Så tankene har ofte vært der, om hundene hadde hatt et bedre liv hos noen andre. Men heldigvis kan jeg fremdeles, med hjelp fra Nina, og selfølgelig Kenneth, fremdeles kose meg med hundene mine som betyr så mye for meg. ❤ 

Jeg er dypt takknemlig for at vi har fått blitt kjent med deg Nina, du er et nydelig menneske. Verden er et bedre sted med deg tilstede. ❤

Stor klem fra Renate

Via:

En hverdagsengel

går ved din side med små, varsomme skritt

lytter, tar seg tid, ser og er tilgjengelig

En hverdagsengel

fordømmer ikke,

men viser omsorg og er nær

En hverdagsengel

har visom

den invaderer ikke

men støtter og utfordrer på samme tid

den overtar ikke rattet når du har kjørt deg fast

men legger planker under hjulene så de får feste

En hverdagsengel

har humor

og er gledesspreder og jubler når du lykkes

En hverdansengel

tåler dine tårer

og er ikke redd for å vise sine egne

En hverdagsengel

har trygg lagringsplass for betroelser

helt fri for lekkasjer

En hverdagsengel

opererer i det stille

og etterlater seg ikke merker i terrenget

men...

et tynt gullstøv observeres på grusen

når den har passert

-Ukjent

Tunge dager

Det er rart å kjenne på følelsen av å være oppgitt av legene her i landet.

Det er vanskelig å akseptere at det ikke er mer de kan gjøre.

Det er uforståelig at de ikke engang vil prøve noe?

Jeg kjenner at jeg har det tungt for tiden, alt rundt meg faller sammen. Sist jeg hadde det sånn var i sommer. Det er veldig vanlig når man er så lenge syk at man når bunnen, rart det egentlig ikke skjer oftere. Jeg kjenner at det er stor forskjell på første gang jeg gikk gjennom dette. Da følte jeg meg så mye sterkere, var overbevist om at dette bare skal gå bra. Men, det blir verre når man får tilbakefall igjen og igjen, og det liksom ikke lenger er noe håp…

I disse tøffe dagene, når alt føles håpløst og tankene er mørke, er det egentlig rart at jeg ikke tør å vise for andre hvor svak jeg egentlig er. Jeg er sikker på at om jeg hadde vært ærlig og sagt ifra hadde de kommet på flekken.

Den eneste personen jeg deler alt med er Kenneth. Jeg er et vrak om dagene. Lyspunktet er ettermiddagen når han kommer hjem fra jobb. Alt blir så mye lettere å takle når man er to om tingene, to om tankene som sviver i hodet.

                                                     Foto: Garry Thomson

Jeg tok en avgjørelse her om dagen om å kutte ut anti-østrogenbehandlingen jeg gikk på. Dagene og nettene har vært et sant helvete, og det ble bare verre og verre. Det er nå engang sånn at når vi damer ikke har eggstokker som produserer østrogen må vi tilsette dette gjennom tabletter for å unngå å komme i overgangsalderen.

Via:

I høst ville legene teste om det kunne være slik at kreften min "livnærte" seg på østrogen i kroppen, om noen svulster er avhengige av kvinnelige kjønnshormoner for å vokse. Derfor måtte jeg kutte ut østrogentilførselen, i tillegg fikk jeg anti-østrogen tabletter, som hemmer effekten av naturlig forekommende østrogener. Dette resulterte i at jeg brutalt ble kastet inn i overgangsalderen.

Hetetoktene har vært helt grusomme, men allikevel kunne jeg leve med det en periode. Jeg har gått i flere måneder på forskjellige preparater fra helsekosten, i tillegg har jeg i ukevis prøvd akupunkturbehandling opptil 2 ganger i uken, uten noe resultat dessverre. I det siste har det blitt så ille at jeg ikke får sove på nettene eller kan gjøre noe på dagtid, da jeg konstant er gjennomvåt av svette. Akkurat som om jeg er syk med febertokter som herjer i kroppen. I tillegg er det en følelsesmessig berg- og dalbane. Når livskvaliteten er så svekket må jeg ta en avgjørelse, og jeg tar nå kroppen min tilbake. Jeg har derfor startet opp med østrogenbehandling igjen.

 Via:

Jeg ville så gjerne ta ny CT for å sjekke om det har hatt noen effekt disse månedene jeg har gått på anti-østrogen behandlingen, jeg tenkte at det kanskje kunne hjelpe meg å holde ut. Men legen min er veldig motvillig til å ta ny CT bare 3 måneder etter den forrige. De mener det kan gjøre vondt verre, noen kreftceller reagerer på strålingen og kan føre til at de vokser hurtigere.

Jeg fikk svar på blodprøven for noen uker siden. Å tyde denne testen er vanskelig. Da jeg fikk svarresultatet avtalte jeg et møte med legen min, fortalte hva jeg hadde gjort i Tyskland, og viste henne testresultatet. De cellegiftene som er markert med grønt i testen er de med høyest sjanse for å kunne virke inn på mine kreftceller. Jeg forklarte at jeg så inderlig ønsker å teste ut noen av disse cellegiftene.

Alle de cellegiftene jeg har brukt fra før lå utenfor området, altså har de ingen effekt. Det vet vi jo at de ikke har hatt, det har jeg erfart den lange og brutale veien, så jeg håpte at dette overbeviste legen min om at dette er seriøst. Legen skulle sjekke med en onkolog om mulighetene. Ukene gikk uten at jeg hørte noen ting. Onkologen i Tyskland var på den andre siden svært ivrig på å komme til Norge og bli med meg på sykehuset for å snakke med legen min. 

Denne uken ringte jeg nok en gang, og fikk nedslående nyheter…! Det er ikke mulighet for å få testet ut noe av cellegiften her i Norge. Dette fordi de har protokoller, og det handler selvfølgelig også om økonomi. De cellegiftene som var listet opp som jeg burde ta, er ikke cellegift som blir gitt til eggstokkreft pasienter, men krefttyper som beinmargskreft, brystkreft, etc. Da får dessverre ikke legen min lov å gi meg denne. Sånn er reglene. De kjenner ikke til denne testen, det blir for eksperimentelt for Norges land og skolemedisinen de bruker. 

Det er så ufattelig trist at ting her skal være så innmari firkantet! Jeg blir så enormt frustrert. Det er gjerne derfor jeg går litt i kjelleren, det er så mange følelser å bearbeide. Alt er så fryktelig vanskelig syns jeg. Føler at jeg har bare lyst å gi opp.

Men nå er det desember måned, jeg skal virkelig prøve så godt jeg kan å komme i julemodus, kanskje prøve å pynte litt i huset en dag jeg orker, eller kanskje jeg kan spørre om hjelp? 
Dette må bli mitt nyttårsforsett: Bli flinkere til å spørre om hjelp av mine nærmeste, ikke bare hvis det er ting som må gjøres for meg, men også si ifra når dagene er litt tunge. Kanskje hadde det hjulpet å prate litt med andre enn bare Kenneth. Det tror jeg vi alle kan bli flinkere til. Ikke bare dele de gode dagene, og de gode øyeblikkene, det er jo når vi strever vi trenger ekstra omsorg og nærhet. 

Jeg ønsker dere alle med dette en fredfull julefeiring.

  

         «Må jula bli fin og gi deg ro i sinnet.

          La alle problemer bli små og forsvinne.

          La dagene som kommer bli gode og fine.

             God jul fra meg til dere.»

  
                     Klem fra Renate