Vennskap & familie er verdifullt og sårbart på samme tid! ❤

Det er vanskelig å forstå, at livet er i bevegelse, hele tiden. Mennesker kommer og mennesker går.

Februar er en måned for meg som representerer familie. 

Grunnen til dette er fordi vi er så veldig mange som har bursdag denne måneden. Foreldre, søsken, meg selv, mannen min, stefar, onkel, flere venner.

Som regel innebærer det selskaper og koselig kvalitetstid.

Men jeg har, som sikkert mange andre svært kompliserte familieforhold, så det er utrolig mange hensyn å ta. En kabal må legges om tidspunkter, og forskjellige dager til forskjellige folk, ikke alle går overens.

Sånn har det vært nesten hele livet. Man aksepterer at sånn er det, man er nødt, for visse ting kan man ikke endre på. 

Men det setter også mange følelser i sving.

For når man tenker litt etter, om hvor skjørt livet er, ønsker man ofte at man gjør andre valg, at man prioriterer annerledes, at man tar bedre vare på hverandre?

Men det fungerer dessverre ikke alltid sånn. Folk er forskjellige, det er så mange meninger, synspunkter og ikke minst følelser å ta hensyn til. Uoverensstemmelser blir for store, uenighetene for mange.

Dette er et tema som er både sårt og vanskelig, men det er allikevel så viktig for meg å sette ord på det.

Jeg bruker mye av min tid og energi til å tenke og føle rundt dette.

Hvorfor må ting være så komplisert alltid? Kan vi ikke bare være sammen? Ha det koselig i sammen? Respektere hverandre? Være glad i hverandre?

Det samme gjelder også vennskap.

Vennskap forandrer seg naturlig over tid, noen mister man grunnet avstand, man vokser fra hverandre, barn, ektefelle, forskjellige interesser etc. Mens andre forsvinner av årsaker man overhodet ikke forstår.   

 

Noen ganger er konflikter nødvendige for forandring og utvikling.

Men å miste venner eller familie av årsaker jeg ikke kan gjøre noe med, har lært meg mye om tap.

Det er en tung lærdom, og det gjør noe med meg.

Noen legger mer i et vennskap enn andre, noen ønsker hele tiden mer og gir mer.
Men hvor lenge skal en prøve hvis det ikke gjengjeldes? Man kan ikke tvinge på plass noe som ikke ønsker å være der. Kanskje man må bare slippe taket?

Etter at jeg ble syk har jeg dessverre opplevd at de jeg trodde stod meg nærmest, bare forsvinner lenger og lenger unna.

Kanskje realiteten er for sterk? Kanskje de ikke vet hva de skal gjøre eller si i situasjonen man står i, kanskje de har nok med seg selv? Jeg har fått høre det også: "Jeg har ikke tid i min travle hverdag."

Jeg blir skuffet og lei meg, og det gjør vondt. Noe man trodde var usårbart og sterkt, viser seg å være det motsatte.

Kanskje sykdommen har forandret meg?  Man blir gjerne mer sårbar? Jeg har kanskje andre behov, ønsker andre ting. Får andre verdier. 

Jeg vet jeg ønsker mer åpenhet, mer ærlighet. Jeg ønsker meg de vennskap som innebærer besøk, om det er hjemme eller på sykehuset. De som ringer til meg og hører hvordan jeg har det, de som lurer på hva jeg trenger, eller vil prate om løst og fast. De som er der når dagene er gode, men også når jeg er syk og trenger det som mest.

Men ikke minst ønsker jeg å være der for dem. Jeg ønsker å bli inkludert i både oppturer og nedturer i hverdagen. Jeg vil vite hvordan de har det, innerst inne, jeg vil være der for dem, alltid. Jeg vil de skal vite at jeg bryr meg. Det skal aldri være noen tvil. ❤

Heldigvis, har jeg dette, i mange av mine venninner. Kjenner meg stolt når jeg tenker på dem jeg har rundt meg, så heldig jeg er. Hva skulle jeg gjort uten?

Jeg er veldig takknemlig for alle jeg har rundt meg som virkelig bryr seg, nye eller gamle venner som er kommet styrket gjennom prosessen. 
Familie & venner som aksepterer meg for den jeg er, og gir meg en følelse av tilhørighet & trygghet . ❤

Så ta vare på hverandre, ta vare på vennskap & ta vare på familien så godt vi bare kan, de er verdifulle. ❤

Klem fra meg!