 |
| Foto: Guro Hansen |
For meg personlig er ordet pårørende både et vanskelig og
negativt ladet ord.
Negativt i den forstand at det er et ord jeg forbinder med sorg og
tristhet. Som regel er ordet forbundet med død, ulykke eller sykdom. Det er
ingen glede over ordet. En pårørende blir aldri varslet om noen har vunnet OL
gull eller toppremien i Lotto.
Ordet er blitt spesielt vanskelig fordi jeg selv ble en pårørende en
septemberdag i 2010. Renate hadde fått kreft, og med ett var jeg en pårørende…
Jeg valgte ikke å bli en pårørende!
Jeg ønsket ikke å være en pårørende!
Det eneste jeg ønsket var å være kjæresten til Renate!
Fra å være et nyforelsket par og gjøre normale kjæresteting som å gå på kino,
lage middag sammen, gå på trening, skulle vi nå få en helt ny hverdag og nye utfordninger!
Plutselig dreide vår verden seg om sykehus, cellegift, sykdom, oppkast, smerter
og alt annet dritt som hører med. Det finnes ingen pårørendeskole en kan
gå på for å lære hva en pårørende er eller hva en pårørende skal gjøre.
Hva forventes av en pårørende?
Hva er en god pårørende?
Passer alle til å være en pårørende?
Mange spørsmål … Få svar egentlig. Man må bare gjøre så godt
en kan. Støtte, bry seg om, trøste, oppmuntre, være der, godta
situasjonen, være den sterke. Som pårørende får man se baksiden. Når Renate
er i form, blid og glad, når humøret er på topp og alt er bare godt og fint,
det er da de fleste treffer Renate. Det er da hun har overskudd til å
komme seg opp av sofaen eller senga, og kan være sosial og ønsket om å
leve og nyte er sterkt. Dette er gode dager for Renate og hun nyter dem til
fulle, faktisk så mye mange ganger at hun vet at det vil koste. Hun trenger
disse dagene. Hun fortjener dem!
 |
| Foto: Guro Hansen |
Dagene som er helt jævlige, blir sjelden vist fram! Når hun
er sengeliggende hele dagen, jeg må kjempe for at hun skal få i seg noe mat
eller i det minste noe vann. Jeg vet aldri hva som venter meg når jeg
kommer hjem fra jobb, det er enten eller. En helt normal kveld kan plutselig
ende opp på sykehus med allergiske reaksjoner eller magesmerter. Vi vet
aldri… Dette er vanskelige og tøffe dager.
Har ikke tall på hvor mange bøtter med oppkast jeg har tatt, eller hvor mange
ganger jeg har sett Renate ha så store smerter at hun regelrett ønsker å dø! Det
er helt forferdelig. Et eksempel er etter operasjonen i Bergen. Renate ligger
med åpen buk og legen spør om jeg vil gå ut eller se på når de skifter bandasje
i buken. Jeg velger å bli. Det gjør jeg ALDRI igjen! Å se rett ned i magen på den
du elsker… Kjøtt, tarmer og blod, de drar ut flere meter med gassbind i fra
buken, det gjør noe med deg...!
For meg har det hele tiden alltid vært naturlig å si VI. VI skal på
sykehus, VI skal ta cellegift, VI skal på utredning, VI skal … Vi
er to om å kjempe, vi er to som går gjennom dette sammen! Men den største
jobben gjør jo helt klart Renate selv. På en måte blir jeg også tilskueren, den
som står på sidelinjen og heier på fighteren som kjemper alt hva kroppen kan
tåle!
Men du kjemper ikke alene, Renate. Jeg vil ALLTID stå ved
din side! Uansett! Always! Det er ikke tvil om at alt vi har gått gjennom har
styrket vårt forhold. Som en kompis jeg nettopp traff, sa det så godt: YOU
NEVER WALK ALONE!!!! Veldig mye sant i dette. Vi har så mange rundt oss som
støtter og bryr seg om oss, kjente som ukjente. Det varmer. Tusen takk for all
hjelp vi har fått og får. Det betyr utrolig mye! Uten dere hadde vi ikke klart
dette!
Mange har skrevet flotte ord, og sagt mye fint om Renate, og jeg kunne ikke
vært mer enig i alt! Jeg er så stolt av deg, og så lykkelig sammen med deg, så
utrolig glad i deg! Elsker deg så utrolig høyt! Du betyr ALT for meg! Takk for
at DU fins! Du er min sjelevenn og bestevenn!
Realistisk sett vet jeg at en dag kommer jeg til å miste Engelen min! Det er
vanskelig å både tenke på dette, og akseptere dette! Vite det at en dag skal
jeg aldri mere høre den deilige latteren din, aldri kjenne varmen din, aldri ta
på deg igjen, aldri…
Renate tenker og bekymrer seg mye om hva som skjer den dagen hun ikke lenger
vil være her! Den største bekymringen er selvfølgelig hennes sønn, Marcus.
Hun sier så ofte at jeg må ta vare på Marcus, være der for han, hjelpe han! Hun
bekymrer seg stort for hva som skal skje med meg... Kan jeg sitte med
huset? Penger, lån og testament? Som det fantastiske, gode og omsorgsfulle
menneske du er, har du til og med allerede tenkt ut hvem jeg burde være
sammen med når du faller fra! Må jo være vondt for deg å si det? Det er i hvert
fall vondt for meg å høre deg si det! Du vil meg det beste og ønsker at jeg
skal ha det godt!
Å være en pårørende er ingen 7-15 jobb, ingen walk in the park! Det er tårer,
sinne, latter, fortvilelse, utmattelse. Jeg blir psykisk og fysisk sliten, alle
følelser og tanker som raser gjennom hodet hver dag. Jeg vet ikke alltid hva jeg
skal si, gjøre eller hvordan jeg skal takle det. Jeg verdsetter de gode dagene,
og setter pris på livet! På en måte er det rart å si det, men jeg har aldri
vært lykkeligere enn det jeg er nå! Livet er godt og fantastisk, men fremtiden
er usikker…
 |
| Foto: Guro Hansen |
Dag Otto Lauritzen sier det så fint; ”Ingenting
er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid”. For jeg har fremdeles håp, at
du Renate skal være her hos meg i mange, mange gode år til.
I love you
for all that you are
all that you have been
and all you’re yet to be
♥ ONE LOVE ♥
Din Kenneth
