Ord av kjærlighet

Foto: Guro Hansen

Jeg mottar så utrolig mange flotte ord for tiden, kommentarer på Facebook, meldinger i innboksen og på mobil... Jeg er imponert over hvor flinke folk er til å ta kontakt, for jeg vet at det ikke alltid er like enkelt å gjøre det når noen står oppi den sitasjonen som jeg nå gjør. Jeg har opplevd å stå på den andre siden også, og det kan være fryktelig vanskelig. Man vet ikke hva som er de rette tingene å gjøre eller si. Frykten for å si noe sårende eller galt fører kanskje til at man velger å la være å si noe i det hele tatt…

Det er klart at jeg har opplevd begge deler, at folk som stod meg nær har trukket seg lenger og lenger vekk, man mister kontakten. Folk som ser deg men velger å gå en annen vei, kanskje fordi de syns det blir for vanskelig å vite hva man skal prate om. Heldigvis er ikke dette mange.

Jeg er utrolig glad for alle henvendelsene jeg får. Hver eneste melding gir meg styrke og håp. Det er ikke alltid at jeg har mulighet til å svare på alle sammen, det krever iblant for mye, men vit at jeg leser og setter pris på alle og enhver.  Det blir som en slags medisin for meg, en vitamininnsprøytning. De dagene som kanskje er litt tunge, blir så mye bedre når jeg leser alt det flotte som folk skriver til meg.

Jeg er så heldig å ha en venninne, Janne Terese Gausel, som er utrolig flink til å dikte.. Jeg har fått to dikt av henne nylig som jeg ønsker å få dele med dere, de er rett og slett så vakre, de gjør noe med meg når jeg leser de, og jeg blir aldri lei av å lese, om igjen, og om igjen! Tusen takk Janne for at du har skapt disse diktene, de betyr mye for meg!

Jeg skulle ønske jeg kunne male… jeg skulle malt deg oppå en gullstol og latt vinden streife ditt kinn.
Latt solen tørke opp dine tårer og sluppet varmen inn.
Jeg skulle ønske jeg kunne male…deg, og dine nærmeste skulle få opplevd glede.
Den som du selv i mange år selv har latt seg sprede.
Du har ett stort hjerte og har alltid vært en ekte kvinne,
Føles så urettferdig at du har fått kreft... vi ønsker alle at den skal forsvinne.
Jeg skulle ønske jeg kunne male… jeg skulle malt deg liggende på en solfyllt blomstereng sammen med dine kjære,
Skulle malt bort alt det tunge dere må nå bære.
Jeg skulle ønske at jeg kunne male… malt deg frisk fra sykdom og sorg.
Malt ett hinder for kreften… en gigantisk borg.
Den hadde aldri fått sluppet inn til deg. Men det eneste jeg kan gi… er en klem fra meg.

Foto: Guro Hansen

Til Renate og hennes engler!

Som et tre står du støtt med røttene dine plantet ned i jorden. Du suger til deg livet som blir vannet av regnet. Hver dråpe behøver du for å leve, for mange av dine greiner begynner å visne.
Om våren blomstrer du på tross av at blomstene ikke spirer på alle dine greiner. Fugler bygger reder på deg, og vi hører munter fuglesang.
Om sommeren kjenner du varmen fra solen, og gir menneskene en betryggende skygge når varmen tar overhånd. Du forsøker å klamre deg til de siste dråpene med vann, mens dine engler vanner deg i varmen. Uten dem får du ikke vann.
Om høsten står du fremdeles rak i ryggen når dine blader faller på bakken. Men fordi du er så god, så plukker dine engler opp alle de bladene som de kan for deg.
Om vinteren fryser du… men dine venner slår ring rundt deg og varmer deg. Noen av de ødelagte greinene faller på bakken. Dine nærmeste plukker dem fra bakken, og nekter å gi deg opp. Men en ting kan de ikke hjelpe deg med… det er hva som skjer nede i røttene dine. Smerten du føler, sykdommen som panisk sprer seg til andre greiner.
Men dine engler står stødig sammen… prøver å dytte din stamme slik at den står oppreist igjen, roper om hjelp slik at mennesker igjen skal få oppleve dine frukter, fugler skal forsette å bygge reder på dine greiner…. Synger i sammen om livet og drømmen om hjelp. Mennesker strømmer til og er med å dytte… litt om litt. Dine engler sprer sine vinger rundt deg… rundt stammen, rundt dine greiner og dine frodige farger om sommeren. De er dine engler, nettopp fordi du er deres.
De sprer sin kjærlighet utover til andre…
For størst av alt er kjærligheten.