torsdag 24. oktober 2013

Om å takke...!

Foto: Synne G. Østgård


Vi bruker ordet takk – ofte som en frase; takk for turen, takk for maten, takk for lånet…
Ofte så er det bare et ord, et ord vi sier, nesten automatisk, fordi vi er opplært til det.
Derfor så føler vi nå at vi nesten ikke vet hva vi skal si.
TAKK føles ikke stort nok lenger.
Vi har så mange å takke, så mange som har engasjert seg og hjulpet oss.
Så mange som sender gode ønsker, varme klemmer og ikke minst bidrar praktisk og økonomisk for at vi skal komme i mål.  


Foto: Synne G. Østgård

Intimkonserten på lørdagskvelden gjorde at vi tok et gigantisk steg i retning av å nå målet vårt.  
Om man noen gang kan si at følelsene lå utenpå huden og tårekanalene gikk tomme, så gjorde de det på lørdag…
For en kveld!!
For en kjærlighetserklæring!


Foto: Synne G. Østgård

Vi er så ufattelig glade og stolte over å kunne si at vi fikk inn 160.000,- på denne kvelden!!
Takket være en mann som «forbarmet seg over» oss damene som prøvde å gjøre en forskjell for Renate.
Takket være Arild, som på noe som føltes som ett minutt, hadde ordnet med lokale, musikere, print av plakater, og alt det andre praktiske rundt konserten, og ikke minst all oppmuntringen han har gitt oss på veien mot konserten.
Takket være Veronica som har vært en fantastisk koordinator. Veronica har limt sammen arrangementet samtidig som hun har holdt oss andre oppdatert. Hun har delegert oppgaver og hatt stålkontroll. Takket være Dan som sammen med Arild og Veronica jobbet døgnet rundt for å få denne kvelden til å bli virkelighet.
Alle som trenger det skulle hatt «en Arild» Vi er dypt takknemlige og ydmyke over hva du og teamet ditt gjorde for oss, og vi kan ikke takke deg nok. Det finnes ikke store nok ord til å beskrive hvor glade vi er for at du ville være med på laget vårt. Vi er bare noen små husmødre, du er en stor mann med et raust og stort hjerte! 
TAKK kjære Arild!!!! 
 

Foto: Synne G. Østgård


Vi vil også takke alle dere som kom og tilbragte lørdagskvelden sammen med oss, og gjorde kvelden til det den ble. Vi hadde loddsalg og kakesalg, og det må kunne sies at både kaker og lodd gikk unna som varmt hvetebrød.
Med Espen Hana som elegant geleidet oss fra sanger til sanger gjennom kvelden, og som gjorde små jente-hjerter glade når de fikk være med som blomsterjenter og som premieutdelere. Espen Hana som sporty tok «hammeren» i hånden og på sitt humoristiske og magiske vis med hammana-hammana-hammana-uttrykk fikk dratt den ene auksjonen i land etter den andre.


Foto: Synne G. Østgård


Intimkonserten på lørdag må kunne kalles en braksuksess, med en gjeng med musikere som har så stort hjerte at de stiller opp gratis for saken!. 
Med blant annet Jørgen Tjemslands sang så fikk vi alle fastslått at «Kjærlighet fins». Kjell Reianes sang så lunt og fint at det er «Aldri for seint», Espen Solsbak imponerte oss alle med nydelig klassisk sang. For å nevne noen.
Vi kan vel ikke legge skjul på at kveldens høydepunkt var når Siri Vølstad Jensen sang Hellbillies sang «Den finaste eg veit», etter ønske fra Renate`s kjære ektemann Kenneth. Det var nok ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da… En nydelig sang, med et passende budskap, fra en utrolig talentfull dame! Camilla Maria Myrås sin tolkning av ”Gabriellas sång” var en perfekt avslutning på en magisk aften, den gjorde stort inntrykk på alle!! 


video


Hvordan skal vi klare å takke dere, alle dere som sang så flott? Alle dere som jobbet med lyd og lys, alle dere som jobbet bak i kulissene på en eller annen måte? Vi er så utrolig takknemlige for jobben dere gjorde, og som var med på å gjøre kvelden til det den ble!  Vi er ydmyke – Tusen takk!!! 

Foto: Synne G. Østgård


Vi skulle bare hatt litt mer tid, det ser vi nå i etterkant. Kvelden gikk alt for fort, og endringer i planene måtte til for at vi ikke skulle måtte være der hele natten.  Vi fikk ikke loddet ut alle premiene, det er en ting. Men vi kan berolige alle med at vi tar de med oss videre til neste arrangement. Saken er, utrolig nok, at når vi åpnet dørene til konserten så fikk vi en hel haug med ekstra premier i hendene, som vi ikke hadde gjort regning med. Så ufattelig generøst, og utrolig og plutselig få tildelt enda flere premier med en verdi på mangfoldige tusen. Vi må ta en diskusjon på hvordan vi skal gjøre best nytte av disse – og jeg er sikker på at det er nettopp på grunn av disse premiene vi kommer til å komme i land med ønsket vårt. Så Tusen Hjertelig Takk til alle dere nydelige mennesker som har bidratt med premier, vi er dere evig takknemlige!! ♥ 
 

Foto: Synne G. Østgård

I tillegg så skylder vi mange andre en like stor takk! Engasjementet har vært ufattelig stort!
Alle dere storhjertede mennesker som har kommet med bidrag på andre måter; privatpersoner som har satt inn penger på konto, tre skjønne jenter som har solgt lapper på Randaberg og som klarte å få inn utrolige 1.700,- Kjersti som sporty leide seg selv ut som vindusvasker i nabolaget sitt på Randaberg, og som gjorde vinduene litt renere og bidro med penger til Renate. Arne Øygarden som godhjertet donerte sin private, gamle og ærverdige Volvo veteranbil, auksjonerte den bort for 20.000,- og gav pengene uavkortet til Størst av alt er kjærligheten. Frode Jensen som utrettelig har gått rundt til venner, naboer, bedrifter, kjente og ukjente og fått samlet inn en mengde gavekort, samt kontanter.
Av redsel for å glemme noen må vi derfor si at vi takker alle som på en eller annen måte har bidratt eller har planlagt å bidra – TUSEN TAKK!!
Alle bidrag varmer, og alle bidrag er like viktige! 


Foto: Synne G. Østgård


Vi er langt på vei mot målet vårt, tenk om vi er så heldige at vi faktisk kunne få lov til å gi noe tilbake? Tenk om vi klarer å samle inn mer penger enn det behandlingsreisen faktisk koster? DET hadde vært stort! Kreftforeningen trenger penger til forskning. Forskning på kreft generelt. Og det vil vi gjerne få lov til å bidra med – og det er det Renate har bestemt; blir det penger til overs så går de uavkortet til Kreftforeningens forskning på kreft.

Foto: Synne G. Østgård


Neste sak på agendaen vår er familedagen som er fastsatt til søndag 17.november. Denne dagen er fortsatt under planlegging, men noen aktiviteter som loppemarked, ansiktsmaling/glitttertatovering, loddsalg og kakesalg er allerede fastsatt. Flere ting på agendaen den dagen kommer, så det er bare å følge med framover! Vi kan love at det blir en koselig dag for hele familien!


Foto: Kristin Øritsland

Aller sist vil vi bare få takke Renate selv.
Tusen takk tøffe og hjertegode Renate, for at du er den du er – din omsorg for alle andre enn deg selv, din omtanke for alle dyr og for de som er svake. Du er noe helt for deg selv! Selv på dine dårlige dager så bekymrer du deg over at andre ikke har det bra.
Du gir av deg selv og din nestekjærlighet har ingen grenser.
Nå vil vi at du skal, for en liten stund, ikke tenke på alle oss andre, ikke bekymre deg om vi er slitne på grunn av dette, om vi har det bra og om alt er greit.
Tenk på deg selv du, og bli sterkere og bedre!
Det er en utrolig stor ære å få lov til å gjøre dette for deg, det gjør oss større som mennesker og den kjærligheten og varmen vi får tilbake fra alle som engasjerer seg i dette – det er unikt! Det er en stor belønning for oss, og vi gjør dette med største glede og lykke.
Dette gjør hjertet vårt stort, og vi er alle så glade i deg!! 


Foto: Synne G. Østgård

Stor klem fra Monica og jentene dine ♥

tirsdag 15. oktober 2013

Hilsen fra Renate

Foto: Guro Hansen

Jeg kjenner meg veldig sårbar for tiden, følelsene ligger omtrent utenpå huden. En følelse som går igjen er at det er så overveldende alt sammen. Kjenner at det er så godt å ha mine nærmeste rundt meg, som beskytter, trøster og oppmuntrer. Samtidig står jeg utenfor alt som skjer. Det er ikke lett å ikke ha kontrollen, spesielt når man er et kontrollmenneske. Det er tøft å være så åpen og ærlig, føler meg så naken og sårbar. Det som før var så privat for meg, har nå blitt noe offentlig. Jeg får vondt i magen hver gang jeg ser at det blir skrevet uhelbredelig eggstokkreft, blir minnet på det så mange ganger. Jeg vil ikke at det skal definere hvem jeg er som person.

Det er så ufattelig mange å takke, jeg klarer det ikke personlig og det syns jeg er det verste..! Man blir liksom helt tom for ord, har brukt opp alle adjektivene... Jeg klarer ikke å ta alt innover meg. Jeg skulle ønske at jeg personlig kunne få gjort noe igjen for alle og enhver som på forskjellige måter har bidratt til denne saken her. Det har blitt så mye større enn noen hadde trodd var mulig. Det er klart at jeg innimellom må ta litt fri, spesielt fra sosiale medier som Facebook. Skru av tlf, og bare slappe av og tenke på helt andre ting. For jeg blir sliten, det kan jeg ikke legge skjul på. Det er så mange intrykk, så mye å fordøye.

Alle sier hele tiden til meg at jeg ikke skal tenke så mye, jeg må bare slappe av og ikke bruke energi på alt som skjer rundt meg, men hvor lett er det liksom?? Jeg bryr meg så ufattelig mye om mine venninner, at det blir helt naturlig å bekymre seg. Alle har fra før en utrolig travel hverdag, så jeg vet hvor mye det koster dem at de plutselig må mobilisere uante krefter på en så stor sak som dette. Kun for lille meg...


Foto: Guro Hansen



Jeg har mange ganger i det siste undret meg over hvorfor akkurat denne saken engasjerer folk så utrolig. Det er klart at folk engasjerer seg fordi "alle" har noen de kjenner, som er rammet av kreft, og som gjerne i tillegg er i akkurat samme sitasjon. Men jeg tenker også på om folk trenger et perspektiv i livene sine, bli minnet på om hvor godt en faktisk har det iblant, det tror jeg er viktig. Det er faktisk den travle hverdagen som betyr noe, vi har så alt for lett for å glemme, og trenger å skape balanse. Trenger å sette mer pris på øyeblikkene, være mer tilstede. Det sies at vi klarer ikke å nyte lykken og gleden til fulle, hvis vi ikke kjenner på smerten og sorgen. Det er vel akkurat derfor jeg på de gode dagene er i en slags lykkerus og føler meg høy på livet! Det er et ordtak som jeg er så uendelig glad i:


Alle dagene som kom og gikk... Ikke visste jeg at det var livet! 
(ukjent) 

Det er en sterk påminnelse om at vi må nyte litt hver eneste dag.

Jeg er så utrolig stolt og kry av at jeg har disse menneskene rundt meg, tenk at dette er mine venninner og min storesøster- Jeg er så heldig! Lykke på jord!! Jeg unner alle å ha en storesøster som min, uten henne hadde aldri dette vært mulig å gjennomføre. Det er hun som er ryggraden bak det hele. Kjenner meg priviligert og heldig!  Hun er mitt idol!



Foto: Guro Hansen


Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar med kommentarer, deling på Facebook og alle bidrag som er kommet inn. Jeg blir så ufattelig ydmyk, takknemlig og ikke minst rørt i møte med så stor giverglede og så mye kjærlighet som det er rundt meg. Det gjør så stort inntrykk på meg at folk jeg ikke kjenner får istand en stor konsert for meg! Det er helt ufattelig. Jeg skjønner at det må ligge mye arbeid bak noe sånt. Å få lov å være del av noe så stort, er bare magisk, rett og slett!!!!


Foto: Guro Hansen


Det er ingen tvil om at navnet jeg valgte for bloggen er det riktige. Det var bare en selvfølge, trengte ikke å tenke over det engang. Det handler ikke bare om kjærligheten mellom Kenneth og meg, det handler også om all den kjærligheten som er rundt oss, og som jeg er omgitt av! Det er den som står sterk og urokkelig på tross av alt det vonde som skjer. Det er kjærligheten som gir meg styrke i denne tiden jeg er syk og svak. Det er alle rundt meg som holder meg oppe, og som gjør at jeg holder livsmotet og humøret på plass. Men det aller viktigste er at det gir meg HÅP!!!!! Håp om en fremtid!

Så blir de stående, disse tre:

Tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten!


Klem fra Renate












søndag 13. oktober 2013

Bloppis for Størst av alt er kjærligheten

Foto: Dagmar Amalia



Ei av Renates nære venninner har starta ein bloppis til inntekt for Størst av alt er kjærligheten. Her kan du gjera kupp på flotte designer varer - og pengane går uavkorta til Størst av alt er kjærligheten. Har du alltid hatt ein hemmelig draum om å eiga ei Mulberry veske? Dette er ei nydelig skinn veske som vert finare og finare til meir du bruker den. Modellen heiter Alexa oversized og du finn den altså her om du vil sjå fleire bileter.



Foto: Dagmar Amalia



Eller er det kanskje helst nye ankelstøvelettar du er på jakt etter? Ja, då har du sjansen her, på samme bloppisen...! Her finn du nokre über lekre Christian Louboutin av leopardmønstra ponnihår. Desse er kun brukt to gongar, innandørs, og passar til føtter i storleik 39,5. For fleire bileter i ulike vinklar, klikk deg inn her.



Foto: Dagmar Amalia


Sidan me går mot vinterhalvåret så treng du kanskje også støveletter med høgare skaft? Kvifor ikkje slå til på desse snasne Acne støvelettane? Dei er fint brukte og dersom du bur i nærområdet kan du plukka dei opp på Randaberg. Det gjeld også dei andre varene. For fleire bileter av desse skjønnhetane så klikk deg inn på bloppisen her.

Lykke til! Håper at nettopp DU vert eigar av ein eller fleire av desse flotte varene.

Ha ein fin søndag!


Klem Eli

Raushet frå det lokale næringslivet i Rogaland!

Foto lånt frå Facebook sida til Gand Kjøreskole


Det lokale næringslivet i Rogaland imponerer med sin raushet! Alf Aase i frå Gand Kjøreskole informerer Størst av alt er kjærligheten at han auksjonerer vekk i alt sju (7) gåvekort, på ein samla verdi av 32.000,- kroner, på konserten laurdag 19. oktober! Pengane går til Størst av alt er kjærligheten!






Netprint på Forus har bidratt med print for Størst av alt er kjærligheten, verdien er på omlag 10.000,- kroner!

Me vert så ydmyke og glade, så varme i hjerta og entusiastiske!

Folk er flotte altså!


Eli

lørdag 12. oktober 2013

Radiointervju på Lokalen (NRK Rogaland)

Foto: Synne Gundersen Østgård

Størst av alt er kjærligheten, representert av fantastiske Veronica, Lene og Synne, har vore til intervju hjå Øystein Ellingsen i Lokalen på NRK Rogaland i dag. Dersom du ikkje har fått høyra det enno så kan du gå inn her, det anbefales. Det var eit flott intervju, og me er så stolte av desse sporty damene!


Foto: Synne Gundersen Østgård


Tonen i intervjuet er så lett og fin, og damene svarar varmt og godt. Her får dykk høyra om bakgrunnen til bloggnamnet, og korleis Renate føler det i forhold til mobiliseringa til venner, familie, kjente, ukjente - og all den varme medmenneskligheten som vert vist. Veronica og Lene fortel om kor godt det er for dei å få lov å hjelpa Renate i denne vanskelige tida. Dei imponerar sokkane av oss ved å vera så veltalande på direkten!

Men eg trur kanskje dei var litt letta når dei var ferdige også? Eller kva trur dykk?



Foto: Synne Gundersen Østgård


Det er ikkje kvar dag ein vert intervjua på radioen, og i alle fall ikkje om slikt som ligg oss så tett på hjertet. Vel blåst damer!!


Eli



fredag 11. oktober 2013

Auksjonerer bort bil til inntekt for Størst av alt er kjærligheten!!

Foto: Arne Øygarden


Arne Øygarden auksjonerer vekk denne flotte veteran bilen til inntekt for Størst av alt er kjærligheten!
Du kan bli den heldige eigaren av denne skjønnheten ved å gi bud via denne lenka her. Eventuelt kan du finna lenka inne på facebooksida til Størst av alt er kjærligheten.

Tusen hjartelig takk til Arne! Me er heilt mållause av rausheten, medmenneskligheten varmar og ein vert ydmyk av slik giverglede.

Varm klem!


Eli

torsdag 10. oktober 2013

Veldedighetskonsert

Foto: Guro Hansen



Etter ein ide hos Renates venninne, Farnosh Dalili, arrangerer selskapet Theva Gruppen AS en spennende intimkonsert til støtte for "størst av alt er kjærligheten". 

Hvem kommer?
Det blir en magisk aften med Espen Hana som konferansier. Artistene som stiller er Siri Vølstad Jensen, Kjell Reianes, Jørgen Tjemsland, Camilla Maria Myrås, Øystein Gilje + Don Cactus, Carina Osnes & Raphael og Svein Andre fra No Diggedis. Det blir med andre ord god musikk og underholdning. 
 
Hvor og når?
Konserten er på Fredheim Arena lørdag 19. oktober kl. 19:00, dørene åpner kl. 18:30. Vi regner med at arrangementet varer til ca. kl. 21:00. 

Skjer det noe mer?
Å jada!! Det blir salg av kaffi og kaker, loddsalg og auksjon. Noe av det du kan by på er bilde av Kjell Pahr Iversen og Anette Moi, 7 gavekort i fra Gand Kjøreskole, 4 gavekort fra butikken Drøm på Stadionparken. Fotballklubbene Viking og Ulf Sandnes har gitt hver sin signerte drakt som blir auksjonert bort. Gevinstene til loddsalget er blant annet gavekort på fiske spa, smykker, fotokunst, billetter til Viking og til Rogaland Teater. 

Alle inntekter går uavkortet til "Størst av alt er kjærligheten", og etter konserten vil det bli uformell samling på Residence Bar. I fra kl. 23:00 - 02:00 blir det afterparty på SabiSushi på Sandnes, men dette er forbeholdt de som har vært på konserten.

Dette blir så spennende at du KAN IKKE gå glipp av det!

Billetter kjøpes på Billettservice her.
















Har du noen spørsmål om konserten? Trykk her for kontaktinformasjon.

Det er selskapet Theva Gruppen AS som arrangerer og tar kostnaden for konserten, absolutt alle pengene går uavkortet til Størst av alt er kjærligheten! Dersom det er andre bedrifter som ønsker å være med å støtte så ta kontakt her eller via stoerstavalterkjaerligheten@gmail.com

Håper å se dere alle!!! Inviter alle du kjenner og kom!

Varmt velkommen!


Eli



Det handlar om å leva!

Laurdag hadde eg ein lang samtale med Renate og Veronica, me skulle oppretta blogg. Renate, sporty som få, hadde forberedt seg godt og skrive ned mange av tankane sine. Namnet på bloggen hadde ho klart, "Størst av alt er kjærligheten". Ein setning frå Renate, som verkelig beit seg fast etter denne samtalen, var det handlar om å leva... Me snakka om livskvalitet, ikkje berre å eksistera, men å leva (!!!). Renate bærer med seg håpet om at den rette medisinen skal dukka opp. Den som passar akkurat til ho. Enorm viljestyrke får Renate til å komma seg opp av senga kvar dag, søken etter livskvalitet er målet.

Dei fleste som har lese bloggen, og som gjerne ikkje kjente Renate i frå før, har fått lære meir om ho gjennom innlegga. Ikkje minst via innlegget "Den Unike" frå venninna Dagmar (dersom du ikkje har lese dette innlegget så berre du - det er fantastisk!!). Det som var tydelig på laurdag, og som eg ser i "Den Unike" også, er det totale fraværet av sjølvmedlidenhet. Faktisk brukte Renate humor, galgenhumor, for å understreka poeng i sin eigen situasjon. Ganske unikt! Ho er veldig tydelig på at det er ikkje aktuelt å la dei negative følelsane ta overhånd. Ho vitsa om då venninna Vibeke, utstyrt med hodelykt og speil, skulle hjelpa Renate med å setta kateter på eit offentlig toalett. Det var rett etter operasjonen og det var alternativ messe - og denne messa skulle faktisk Renate ha med seg. Ho var heilt avhengig av hjelp med kateteret. Så då var det berre for Vibeke å slå på lyset, få speilet i rett vinkel og trø til då!


Foto: Renate

Renate seier heilt usentimentalt, og med klår røyst, at det er vanskelig om nettene. At når alt kjem til alt så er ein aleine om dei vanskelige tankane. At det ho opplever no er seigpining. Måten å døy på, ikkje det at ho faktisk skal døy, men MÅTEN ho skal døy på, er seigpining... Renate framhever at kjærleiken og omsorgen som dei næraste, og resten av omverda viser, gir ho styrke. Ho har eit heilt enormt unikt fokus på det som er positivt, eg må seia at eg finn det direkte eineståande, og eineståande forfriskande. Ho slutter liksom ikkje å imponera.
Renate set det å leva i perspektiv med sin viljestyrke, sitt mot og sin tydelighet. Me rundt lyt berre ta det til oss og læra - for det handler om å leva!!

Så skru på hodelykta folkens, rett speilet og lev!


 Klem frå Eli

tirsdag 8. oktober 2013

Den unike





Det å bli ramma av kreft er noko ein ikkje ønsker sin verste fiende, og det vil i alle tilfelle kjennast forferdeleg urettferdig å bli ramma. Kvifor meg? Kvifor ho? Kvifor dei? Det rammar alltid den beste. Kvifor?

I vårt tilfelle er det: kvifor vår Renate? Denne varme, dønn ærlige, til tider (for) direkte, blide, inkluderande og småhissige solstråla vår. Kvifor? Eg har med dette lyst til å fortelja litt om kvifor Renate er så spesiell for meg i denne fortvila situasjonen. Kvifor det for meg er så urettferdig at akkurat mi Renate er blitt så hardt ramma av denne faenskapen. Kvifor Renate er så unik midt oppi alt elende.

Eg traff Renate sommaren/hausten 2006 - på Åsen i Stavanger. Nærare bestemt i hundebinga der kor me begge to hadde kvar sin jamngamle rottweilervalp. Eg hadde akkurat starta opp klikkertrening, og hadde satt meg veldig godt inn i både rasen og treninga. Ingenting var tilfeldig der i gården. Med Renate var ståa litt annleis, men med sitt opne sinn og vinnande vesen kom me i veldig god kontakt. Ho lot seg nemleg ikkje skremma av ein vilter rautdtopp i frå Karmøy med monopol på hundetreningsvett. Tvert i mot. Renate sugde til seg alt ho kunne av denne nye kunnskapen eg ausa ut med - og me endte opp som treningskameratar i regi Siddis Hundeskole.

Med hundane og lik treningsfilosofi som fellesnemnar, i tillegg til at Renate og eg fant så godt tonen oss i mellom, blei det etterkvart fleire gode og lange turar i lag. Med desse turane blei me meir og meir kjent med kvarande, og dei gode samtalane kom etterkvart som perler på ei snor. Det er ikkje eit einaste verdsproblem me ikkje har løyst. Store som små. Renate er herlig å snakka med. Der får du sanninga - om du vil eller ikkje. Totalt blotta for kamuflasje. Ho bruker lite energi på å pakke meiningane sine inn for å tilpassa omverda. Så utruleg befriande og lett å forhalda seg til.

Eg hugsar enno den dagen på parkeringsplassen ein standard vestlandsdag i 2010 ved Hundeskogen då Renate fortalde at det var funne noko på eggstokkane hennar. Det var ikkje påvist noko kreft enno, men Renate hadde ein dårleg magefølelse. Ein magefølelse som viste seg å stemma.

Med livet som mål og innsats heiv Renate seg inn i kampen mot kreften - og eg fekk sjå oppturar og nedturar til det som eg skulle læra at er eitt av dei sterkaste og finaste menneska eg har rundt meg.

Så kva er det med Renate som gjer akkurat ho så veldig unik i ein slik situasjon?

Det er ikkje lett å vera venner og familie når ein av dei du set så høgt blir diagnostisert med ein så alvorleg kreftsjukdom. Eg for min del syntes det var vanskeleg å balansera trøst og oppmuntring. Korleis trøste utan å svartmale alt? Korleis oppmuntre, men samstundes vise at ein forstår alvoret i situasjonen? Renate gjorde det enkelt. Ho har ei evne til å forstå samstundes som ho viser og let oss rundt fortstå at ho faktisk forstår. Og skulle du vippe for mykje over til den eine eller andre sida får du beskjed om det. I tillegg har Renate alltid vore open om korleis ho har det. Fysisk og psykisk. Det har gjort det lettare å vita kva ein skal fokusere på i trøsten og oppmuntringa.

Det er ikkje alltid like lett å vita om og når du blir for pågåande eller unnvikande. Men med dette opne og ærlige lynne sitt har Renate nok ein gong gjort ting litt enklare for meg. Eg veit at Renate berre tek i mot besøk og tek telefonen når ho orkar, men du er alltid garantert å få eit svar så snart ho er klar for å gi det. Renate gir beskjed når ting er tøft, og ho er dønn ærleg om korleis ho kjenner seg. Ho er ikkje den som seier at ting går bra slik at me som sit rundt skal føla oss betre - heldigvis - men ho har heller aldri gått i "offerrolle-fella". Renate har vist seg å vere ein optimistisk realist - noko som har gjort det  lettare for meg å vere open og ærlig om kva eg tenkjer rundt det å vere der for Renate og støtte ho. Og det er ikkje gitt at ei venninne kan tillate seg å vere såpass ærleg og open som eg har fått lov til å vere utan å trø i salaten…

Sjølv om kampen til Renate til tider har fortont seg tøffare enn fortjent (i den grad me kan snakke om å fortjene denne kampen…)har eg aldri opplevd ho som bitter. Me kan ha samtalar om kor oppgitt me er over kor urettferdig ting kan tillate seg å bli, men aldri har eg måtte åtvare om det å bli bitter. Og det i seg sjølv er i høgste grad verdt kvar ei grad av beundring - fordi me er i ei aldersgruppe der livets milepælar kjem relativt tett.

Den turen i Hundeskogen eg hugsar aller, aller best og som seier alt om kor raus Renate er, hadde me rett før den - for Renate - skamtøffe jula i 2011. Turen starta med alvoret i Renate sin situasjon. Korleis legane oppfordra til å leve livet å finne kva som var viktig å fokusere på. Legane ville ikkje gi noko tidsaspekt, men som Renate - den gong 32 år ung - sa: "Eg skal vere glad om eg rekk å bli 40 år." Det gjer inntrykk på ein. I alle fall når turen brått får ei vending med at eg - den gong 31 år ung - fekk telefon i frå eit rekrutteringsbyrå som ville ha meg inn i ein ny jobb. Eg sto midt i Hundeskogen oppå ein hagebenk og forhandla løna og vilkåra som skulle til for å gå i frå ein god jobb til fordel for ein anna god jobb og nye utfordringar. Nedanfor hagebenken sto Renate og hundane som heiagjeng med eit einaste stort glis og viste tommelen opp. Det var ei genuin glede på mine vegne - berre minuttar etter at me hadde snakka om at ho ikkje lengre hadde den moglegheita sjølv - til å videre- og etterutdanne seg for å søka nye og spennade utfordringar innan for sitt interesseområde.

Det kunne lett ha blitt ein beklemt situasjon - men eg opplevde det som stikk motsatt. Renate gjorde spenninga, og gleda enno større for meg med å vere der med oppmuntringa si. På trass av alt faenskapen Renate har måtte tåla har den genuine gleda for andre rundt seg aldri blitt rokka på. Det har aldri vore ubehageleg å komme til Renate med det som for meg har vore store og viktige ting - uansett kor Renate har vore i kreftsirkelen. Siste store nyheita eg fekk fortejle var beskjeden om at me venta eit lite småtroll i slutten av oktober. Og der var den genuine gleda for meg nok ein gong. Berre denne gong var det også rom for litt bekymring - i og med at me var midt oppi huskjøp og oppussing - alt det klassiske som skal til for å få eit forhold til å skrante. No er terminen vår rett rundt hjørnet og Renate har enno rom for å sjå til at formen min er fin, at eg passar på blodtrykket og slappar av slik eg er pålagt å gjere. Dette parallellt med at ho no tek siste sats med livet som mål og innsats i sin viktige kamp.

Derfor er Renate så unik for meg. Fordi ho har hjarterom til alle vennene sine og deira milepælar samstundes som ho har fått rive vekk sine framtidige milepælar. Samstundes som ho fleire gonger har sett døden i kvitauga har ho ei ekte glede for alt det positive som skjer med sine rundt seg. I staden for å bli bitteheita let ho seg inspirere til vidare kamp. Samstudens som ho har hatt store bekymringar både når det kjem til seg sjølv og dei næraste i familien sin; har ho også rom for å vise bekymring og innleving i livet til vennene sine. Renate er eit råskinn og har ein kapasitet dei fleste kan ha problem med å følge i eit normalt, friskt liv.

Så no står me her - heilt makteslause og vil så gjerne hjelpe denne kvardagsengelen vår. Håpet er at Renate skal få sjangsen til å reise ned til Tyskland for å prøve CyberKnife behandlinga der. Renate har eit fantastisk støtteapparat og nydelige venner som no gjer det dei kan for å hjelpe til med siste innspurt. Innsatsviljen er så stor at eg rett og slett blir rørt. Og eg kan med handa på hjarta seie at innsatsen til vennene er så inderleg fortjent.

Størst av alt er kjærleiken - og me ønsker så gjerne å få gi kjærleik tilbake til Renate i lang tid framover…


Stor, stor klem i frå na Dagmar

mandag 7. oktober 2013

Sykdomsforløpet

Foto: Renate



Renate har lagt livet sitt i hendene til skolemedisinen. Kreftlege Bent Fiane ved SUS er en fantastisk mann som har gitt Renate en enestående oppfølging. Men Renate er et "problembarn" i medisinen... Kroppen hennes reagerer allergiske på mye, som  forskjellige tabletter og noen typer cellegift. I tillegg tåler hun svært dårlig smertestillende medisin som morfin.

I 2010 greier ikke Renate og Kenneth å bli gravide. Hun er plaget av sterke magesmerter og må gå mye på toalettet. Tinka, den ene hunden hennes går og snuser Renate mye i magen. Renate føler at noe er galt.



Mai 2010: Renate går til gynekolog og får tatt en celleprøve. Ingen celledeling påvises men en cyste blir oppdaget, denne skal følges opp, men ikke fjernes da Renate og Kenneth er i en prosess med å bli gravide.

September 2010: Renate får påvist eggstokkreft, stadie 3! Det bekreftes at dette vil være en omfattende operasjon, og siden den beste kompetansen på dette området er å finne i Bergen - sendes hun hit.

Oktober 2010: I Bergen fjernes eggstokker, livmor og deler av tarmen, samt lymfeknuter, fettforklet etc. Cellegiftbehandling i seks måneder startes ca 1 mnd etter operasjon.






September 2011: tilbakefall...! Renate blir sendt til Bergen igjen for å lokalisere kreften ved hjelp av Pet-scan. Melding fra sykehuset er at dette er uopererbart.  Hun hadde blitt seende ut som en smultring, er forklaringen fra legene.

Høsten/Vinter 2011/2012: Renate er syk av medisinene. Dette er en tøff tid. Renate er så syk at hun må innlegges på lindrende enhet. En grusom jul.

Februar 2012: svulstene har vokst. Cellegiften har ikke virket. Legene endrer standpunkt og velger likevel operasjon grunnet den lave alderen hennes.

Mars 2012: ny omfattende operasjon. Komplikasjoner etter operasjonen gjør at Renate ligger med åpen buk i tre døgn...! I tillegg er nerver kuttet til urinblæren - konsekvensen er at Renate mest sannsynlig aldri mer kan urinere selv. Kateteret gjør at livskvaliteten synker ytterligere. Det begrenser hverdagen - men det stopper ikke Renate! De neste månedene kan ikke Renate le, hoste eller komme seg ut av sengen for egen maskin. Nye cellegiftkurer bidrar til å suge energi ut av den allerede slitne kroppen, samt de nærmeste rundt.

August 2012: cellegift avsluttes og Renate`s kropp får en pause.

Desember 2012: denne julen er god, Renate og Kenneth er inne i en god periode. De får leve godt sammen, trene, spise sundt og godt - de lever i øyeblikket og nyter hverandre... Livet er godt.






April 2013: Renate vil ha fest! Lene planlegger fest for Renate 20. april. Akkurat denne dagen våkner Renate med store smerter, og må melde avbud. 21. april blir hun på ny innlagt med smerter. Det blir gjort flere undersøkelser i løpet av uken, som CT, MR, GU, ultralyd etc. Så kommer sjokket, nytt tilbakefall!!  De vil prøve ut samme cellegiftkur som ble gitt første gang. Denne går hun på i 5-6 uker. Samtidig blir også en av svulstene strålet pga smerter. Samme uken som hun mister håret, reagerer kroppen med en allergisk reaksjon. Legene blir veldig fortvilet og er usikker på hva som kan  tilbys videre..  

Det blir presisert fra legenes hold at fra nå av er all behandling  palliativ

Per i dag behandles Renate med antiøstrogen medisiner. Denne behandlingen håper vi skal stagnere spredningen av kreften.

August 2013: Renate tar kontakt med helseservice. Hun får tilsendt forskjellige behandlingstilbud i Europa. Etter flere møter faller avgjørelsen på CyberKnife i nord Tyskland. Du kan lese mer om dette her.


Renate, Veronica og Eli

Hvordan kan du hjelpe?

Dette er en frivillig kronerulling som er iverksatt av Renate sine gode venner.


Foto: Guro Hansen



I første omgang trenger vi ca 350 000,- kroner til behandling, opphold, gentest for kartlegging av riktig cellegift behandling og reise for Renate og Kenneth.

Etter ønske fra Renate vil alt overskudd gå til kreftforeningen og deres forskning av alle typer kreft.

Dersom giverbedrifter ønsker å vise sitt bidrag og markedsføre seg via denne bloggen så ta kontakt på mail:

stoerstavalterkjaerligheten@gmail.com

Innbetaling til konto: 3250.24.89460.



Veronica og Eli for Renate

søndag 6. oktober 2013

Renate + Kenneth = sant

Foto: Renate

























I 2008 møtes Renate og Kenneth.
Rett før de traff hverandre mistet Kenneth sin mor i kreft.

Renate er Kenneth's engel.
Kenneth er Renate's engel.
Renate og Kenneth gifter seg.
Kenneth og Renate ønsker barn sammen.




Via












Det skal bli de to. Det skal være de to.
De har god tid. Ting skal være rett denne gangen.
Ting måtte være perfekt.
Tiden drøyer.

I 2010 bestemmer de seg.
Tiden er inne for barn.
Men ingenting skjer.

Kreften har tatt kvinnen i Renate.
Den spiser henne opp fra innsiden og ødelegger hennes kropp.

Kenneth er hennes klippe!
Han trøster, støtter og deler byrdene sammen med Renate.


Sammen er de ett for alltid.


Via



















Eli for Renate

Renate

Foto:Guro Hansen




Renate er 34 år. Mor til Marcus. Kjæresten og kona til Kenneth.
Renate er søster, tante, datter, svigerdatter, svigerinne og venninne.
Renate er matmor til Tinka, Tess og Simba.

Renate har uhelbredelig eggstokkreft med spredning, og er gitt opp av norsk helsevesen.


Brutalt.

Det finnes håp om livsforlengende behandling.
Ingen kur, men livsforlengende behandling og håp om høyere livskvalitet og mindre smerter.
Håpet heter CyberKnife og er en type konsentrert strålebehandling, uten smerter og bivirkninger for pasienten.

Men håpet har en pris.
Denne maskinen finnes ikke i Skandinavia.
Via Helseservice finnes tilbudet om CyberKnife i England, Tyskland og Tyrkia.

For å kjøpe håp og tid har Renate's nærmeste gått sammen for å starte en kronerulling.  Kontonummer 3250.24.89460 er etablert i denne anledning. Det vil bli arrangert aktivitetsdag, auksjoner, loddsalg... Som et ledd er bloggen "Størst av alt er kjærligheten" etablert. Her kan du lese mer om Renate, om sykdommen, behandlingen og livet som uhelbredelig kreftsyk.


Foto: Guro Hansen



Renate er tvunget til å gi slipp på fremtiden sin, hun har mistet kontrollen over eget liv. Kontrasten er stor mellom nedturer og oppturer. Det å klare å gå på butikken for å handle, lufte hundene sine eller rett og slett å ta oppvasken er aktiviteter Renate setter stor pris på å klare. Hverdagsting som vi alle tar for gitt.

Sykdommen suger energien ut av kroppen med store smerter og sterk medisinering. Den gjør at Renate mister seg selv, personligheten sin og alt som gjør henne til en kvinne. Renate som er en brennende engasjert dame, som har sterke meninger, som er lidenskapelig, tydelig, sterk og glødende mister seg selv. Det finnes ikke nok energi i kroppen til å mobilisere engasjement. De få gangene hun kjenner at engasjementet tar tak løfter henne opp i lykkerus. Andre dager gjør smertene henne så utmattet at tanken på å ta en dusj er ugjennomførbar.


Foto: Guro Hansen




Kjærligheten er intens på lånt tid. Kenneth er Renates hverdagsengel. At noe skal hende med Kenneth gir Renate sterk angst.  Kenneth handler, lager middag, tar oppvasken, oppmuntrer, elsker, støtter, varmer. Kenneth er der, han er varm, nær, ydmyk og trygg. Det er vondt å være tvunget til et pasient / pleier forhold med sin ektemann. Renate lar ikke de negative følelsene ta overhånd, bitterhet og selvmedlidenhet kunne lett dominert hverdagen, og selv om sommeren 2013 var svært tung med depresjon i tillegg til sykdommen står Renate imponerende sterk, som en bauta. Likevel er man alene om de verste tankene, vissheten om hva som skal komme, seigpiningen, måten å dø på. Det er nettene som er verst.





Via


Det er de nærmeste som holder Renate oppe. Hundene får henne ut av senga hver dag, om hun så må gå krokbøyd som en 90 åring gjennomføres lufteturen. Noen ganger er hun så dårlig at hun må legge seg rett ned på bakken. Sykdommen endrer valgene man har og tar. Det handler om leve, hver dag, være i nuet. For Renate kan ikke lenger planlegge. Hun er åpen og tolerant, luker vekk ubetydeligheter. En naturlig konsekvens av sykdommen er en overveldende oppmerksomhet fra omverden. Mange velmenende råd blir gitt om alt fra kosthold til bøker og medisinering. Og mange ønsker å hjelp til. Det er vanskelig! Vanskelig å ta i mot hjelp med vissheten om at man antageligvis ikke kan hjelpe tilbake.

Eli for Renate