tirsdag 15. oktober 2013

Hilsen fra Renate

Foto: Guro Hansen

Jeg kjenner meg veldig sårbar for tiden, følelsene ligger omtrent utenpå huden. En følelse som går igjen er at det er så overveldende alt sammen. Kjenner at det er så godt å ha mine nærmeste rundt meg, som beskytter, trøster og oppmuntrer. Samtidig står jeg utenfor alt som skjer. Det er ikke lett å ikke ha kontrollen, spesielt når man er et kontrollmenneske. Det er tøft å være så åpen og ærlig, føler meg så naken og sårbar. Det som før var så privat for meg, har nå blitt noe offentlig. Jeg får vondt i magen hver gang jeg ser at det blir skrevet uhelbredelig eggstokkreft, blir minnet på det så mange ganger. Jeg vil ikke at det skal definere hvem jeg er som person.

Det er så ufattelig mange å takke, jeg klarer det ikke personlig og det syns jeg er det verste..! Man blir liksom helt tom for ord, har brukt opp alle adjektivene... Jeg klarer ikke å ta alt innover meg. Jeg skulle ønske at jeg personlig kunne få gjort noe igjen for alle og enhver som på forskjellige måter har bidratt til denne saken her. Det har blitt så mye større enn noen hadde trodd var mulig. Det er klart at jeg innimellom må ta litt fri, spesielt fra sosiale medier som Facebook. Skru av tlf, og bare slappe av og tenke på helt andre ting. For jeg blir sliten, det kan jeg ikke legge skjul på. Det er så mange intrykk, så mye å fordøye.

Alle sier hele tiden til meg at jeg ikke skal tenke så mye, jeg må bare slappe av og ikke bruke energi på alt som skjer rundt meg, men hvor lett er det liksom?? Jeg bryr meg så ufattelig mye om mine venninner, at det blir helt naturlig å bekymre seg. Alle har fra før en utrolig travel hverdag, så jeg vet hvor mye det koster dem at de plutselig må mobilisere uante krefter på en så stor sak som dette. Kun for lille meg...


Foto: Guro Hansen



Jeg har mange ganger i det siste undret meg over hvorfor akkurat denne saken engasjerer folk så utrolig. Det er klart at folk engasjerer seg fordi "alle" har noen de kjenner, som er rammet av kreft, og som gjerne i tillegg er i akkurat samme sitasjon. Men jeg tenker også på om folk trenger et perspektiv i livene sine, bli minnet på om hvor godt en faktisk har det iblant, det tror jeg er viktig. Det er faktisk den travle hverdagen som betyr noe, vi har så alt for lett for å glemme, og trenger å skape balanse. Trenger å sette mer pris på øyeblikkene, være mer tilstede. Det sies at vi klarer ikke å nyte lykken og gleden til fulle, hvis vi ikke kjenner på smerten og sorgen. Det er vel akkurat derfor jeg på de gode dagene er i en slags lykkerus og føler meg høy på livet! Det er et ordtak som jeg er så uendelig glad i:


Alle dagene som kom og gikk... Ikke visste jeg at det var livet! 
(ukjent) 

Det er en sterk påminnelse om at vi må nyte litt hver eneste dag.

Jeg er så utrolig stolt og kry av at jeg har disse menneskene rundt meg, tenk at dette er mine venninner og min storesøster- Jeg er så heldig! Lykke på jord!! Jeg unner alle å ha en storesøster som min, uten henne hadde aldri dette vært mulig å gjennomføre. Det er hun som er ryggraden bak det hele. Kjenner meg priviligert og heldig!  Hun er mitt idol!



Foto: Guro Hansen


Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar med kommentarer, deling på Facebook og alle bidrag som er kommet inn. Jeg blir så ufattelig ydmyk, takknemlig og ikke minst rørt i møte med så stor giverglede og så mye kjærlighet som det er rundt meg. Det gjør så stort inntrykk på meg at folk jeg ikke kjenner får istand en stor konsert for meg! Det er helt ufattelig. Jeg skjønner at det må ligge mye arbeid bak noe sånt. Å få lov å være del av noe så stort, er bare magisk, rett og slett!!!!


Foto: Guro Hansen


Det er ingen tvil om at navnet jeg valgte for bloggen er det riktige. Det var bare en selvfølge, trengte ikke å tenke over det engang. Det handler ikke bare om kjærligheten mellom Kenneth og meg, det handler også om all den kjærligheten som er rundt oss, og som jeg er omgitt av! Det er den som står sterk og urokkelig på tross av alt det vonde som skjer. Det er kjærligheten som gir meg styrke i denne tiden jeg er syk og svak. Det er alle rundt meg som holder meg oppe, og som gjør at jeg holder livsmotet og humøret på plass. Men det aller viktigste er at det gir meg HÅP!!!!! Håp om en fremtid!

Så blir de stående, disse tre:

Tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten!


Klem fra Renate












2 kommentarer:

  1. Dette va reflekterte ord som setter seg langt inni sjelen, Renate.Sjelden eg får frysninger av å lesa...men d gjor eg nå.På en god måte♥
    Tipper at dine nærmeste venner, familie og ikkje minst Veronica er like stolt og takknemlig å ha deg i livet som du e av di.
    Eg huske tbage når me reiste isammen på ferie med kidså vår for mange år siden..ingen av osd hadde særlig med penger, men me gjorde d besta utav d og hadde det ganske morsomt.Den livsgleden du hadde då har du fremdeles tatt med deg ser d ut som; )
    Eg e som sikkert mange utrolig imponert av deg.som du seie...Størst av alt e kjærligheten. ..og nå e det din tur og få igjen i bøtter og spann.For der bor mye kjærlighet i drg som du i mange år har spredd utover ♥♥

    SvarSlett
  2. Vi har hatt mye morsomt sammen Janne, mange gode minner! :-) Du er så flink til å uttrykke deg, og jeg er heldig som får så mange flotte ord fra deg! Stor klem

    SvarSlett